Frå "Med røtter på Vestvågøy". Hildur Dahl (1909-92) om besteforeldra Iver og Leonore Jensen.
Jeg husker han bestefar meget godt. Han var en stor kraftig kar. Han var iallefall større enn bestemor. Han var en streng og myndig, men snill, kar. Hadde han sagt noe så skulle det gjøres. Det gikk ikke an å akko'dere med han. Han var høvedsmann på egen båt, og var vant til å gi ordra og bli adlydt. Han seilte til Bergen på fembøringen!
- Jeg huska kor vi gleda oss til han skull' komm' heim fra Bergen, og til vi skulle få sukker av sukkertoppen som han skull' ha med. Og da han kom heim så hadde han med seg en stor og en liten sukkertopp. Han hadde ei lita øks som han hogd' bit'a av med.
Den største sukkertoppen kunne vel være ca. 1/2-meter høy, og det var ordentlig kvitt sukker. De hogde av et stykke som blei klipt opp med sukkertanga eller sukkersaksa. Den så ut som ei vanlig tang, men det man kleip med var sånn flate blad. Da fikk man et stykke som man så klipte opp i små serveringstykker, sukkerbiter.
Bestefar eide blant anna to store fembøringer som lå i naustet på Stranda, og dem brukt' han å fiske med, eller til å seile til Bergen med.
En gang hadde han vært på sjøen i et fryktelig uvær, men han berga båt og mannskap vel i havn. Da de kom til lands var han bevisstløs, og måtte bæres i hus. Han var en morsking til å stå på sel' da han var en gammel mann. Han døde i Gjerstadåsen. Han var da gåandes på tur til Ballstad.
Besteforeldra mine i Brekka var Læstadianere, og når de hadde hatt møte og skulle si adjø til kverandre så var det et forferdelig læven med mye gråt. Da la Iver - bror min - seg oppe på, "lofthollet", loftgangen og herma etter dem. Folkan stoppa opp avskjedsermoniene og lura på hva det var for noe, men så fortsatte de og da herma Iver etter dem. Han fant på så mange streker, deinn Iver'n. En gang hadde han gjemt bort tretoflan til Helga og Eriksen. Da sa Eriksen: - Helga, Helga, nå må du komme med tøflene til meg, og da svarte Iver: -Helga er jo sjuk, ho dør jo snart, ho kan ikke finne tak i tretoflene til deg. Det likte ikke Eriksen noe særlig.
